Mangfold og fellesskap på scenen

Flere farger Bodø - foto Audun Selnes
Over 40 barn og unge fra nesten 20 ulike land deltok i forestillingen "Flere farger Bodø - Sommerfuggel i vinterland". Foto: Audun Selnes

Ungdommene lagde en forestilling sammen, på tvers av sine ulike kulturer. Slikt blir det inkludering av.

– Det handler om å oppleve fellesskap med andre, sier seniorforsker Tone Magnussen ved Nordlandsforskning.

Sammen med professor Anniken Førde fra UiT har hun skrevet bokkapitlet «Flere Farger Bodø – om å skape nye krysskulturelle fellesskap» i den nye boken Fortellinger om integrering i norske lokalsamfunn.

De to forskerne fulgte forarbeidet, gjennomføringen og resultatene av forestillingen «Flere farger Bodø», som ble fremført av barn og ungdom fra alle verdenshjørner, basert på deres egen folkekultur i samspill tradisjonelle norske kulturuttrykk.

– Ideen var at unger og ungdom under 20 år som nettopp hadde flyttet til byen skulle møte andre norske ungdommer og lage en forestilling som var felles, sier Magnussen.

 

Gjort felles

Både konseptet og selve forestillingen ble en suksess. Magnussen og Førde har undersøkt hva som fungerte, hva som ikke gjorde det og hvorfor.

Samarbeid og fellesskap er viktige stikkord.

Profesjonelle koreografer med flerkulturell bakgrunn klarte å oversette en tradisjonell afghansk dans til en dans som alle kunne danse sammen.

– Andre unger hadde med sanger fra sine hjemland, som ble gjort til felles sang, arrangert med musikk og rytmer fra et flerkulturelt univers, sier Magnussen.

– Det var viktig at deltakerne gjorde ting sammen, i fellesskap, og ikke bare viste frem hver sine ting til et publikum.

 

Ble stjerner på skolen

Noen barrierer måtte brytes. Mange av deltakerne var helt uvant med at sang og dans kunne høre hjemme på en scene i en forestilling. For dem var kulturen en del av hverdagen.

– Kulturuttrykkene deres tilhører andre kontekster. De fleste hadde aldri stått på en scene før. De måtte rett og slett lære nye måter å jobbe med sang og dans påsier Magnussen.

Men med hjelp fra dyktige instruktører ble deltakerne fort scenevant. 

– Og det fungerte kjempebra. Forestillingen gjorde noe med alle som deltok, de vokste på erfaringen. En av rektorene fortalte at de viste film fra forestillingen på skolen og noen av jentene som danset ble stjerner, de ble sett av de andre og anerkjent for sin kultur, sier Magnussen.

 

Kulturlivet får ansvaret

Forskningen var en del av prosjektet Citegration, som ser på nye møteplasser i byer mellom etablerte innbyggere og nyankomne fra andre land. Prosjektet er særlig opptatt av møteplasser innen kunst og kultur.

Og nettopp her finner forskerne et tankekors.

– Det er ofte kulturlivet og frivilligheten som må ta ansvaret for inkludering. Ellers i samfunnet hersker parallellsamfunn, sier Magnussen.

– I Bodø må for eksempel innføringsklassen for mindreårige flyktninger gjennomføre sin undervisning i en egen etasje, som om de var en egen institusjon uten noe med resten av skolen å gjøre.

Del:

FacebookLinkedInTwitter