Store forskjeller på hvordan veiledning foreldre får hos landets krisesentre
Endringer. Trond Bliksvær og flere forskere fra Nordlandsforskning har over flere år undersøkt hvordan krisesentrene jobber med foreldreveiledning, og nå foreslår de tiltak.
Landets krisesentre er så ulike at de ikke klarer å gi foreldre det samme tilbudet i hele landet. Forskere foreslår hvordan tilbudet kan forbedres.
Det er store forskjeller i veiledningstilbudet foreldre får ved norske krisesentre. Hvor du bor i landet har mye å si for hvilket tilbud du kan få.
Det kommer det fram i en ny rapport fra Nordlandsforskning.
— Krisesentrene er en mangeslunget organisasjon og vi ser at det er store forskjeller. Relativt store sentre som i Bodø har ansatte og ressurser å trekke på for å kunne gi et godt tilbud, mens mindre sentre som dekker mange kommuner med store avstander ikke makter det samme, sier forsker Trond Bliksvær ved Nordlandsforskning.
Mangler kompetanse
Nordlandsforskning har på oppdrag fra Bufir sett på hvordan det har gått når landets krisesentre har innført et nytt gruppetilbud for foreldreveiledning.
— Mange opplever tilbudet som nyttig, men det er ikke et hensiktsmessig tilbud slik det er utformet i dag. Det må gjøres noen endringer om man skal fortsette å tilby det, sier forsker Trond Bliksvær.
Arbeidet har avdekket store regionale forskjeller i kompetanse knyttet til tilbudet.
28 krisesentre i Norge har sertifiserte veiledere, mens 15 sentre ikke har ansatte med denne kompetansen.
— Av disse 15 sentrene ligger 10 i Nord-Norge. Det betyr at det tegnes en geografisk skjevhet i tilbudet som er i disfavør av regionen som blant annet har de fleste samiske språkområder i Norge, skriver forskerne.
Godt utbytte, mindre brukt
Både ansatte og ledere ved krisesentrene, samt foreldre som har mottatt tilbud fra sentrene, er intervjuet av forskerne.
Begge gruppene beskriver at veiledningen gir foreldrene god hjelp, likevel har bruken av veiledningen slik den var tenkt ved oppstart gått ned.
Den mest brukte formen for foreldreveiledning ble satt i gang som et pilotprosjekt i 2014, og tilbake i 2016/2017 deltok rundt 14 prosent av dem med opphold på krisesenter seg av tilbudet.
Men fra 2019 har bare om lag én prosent av dem med opphold på sentrene fått slik veiledning.
— Det er en klar tendens over tid til at flere gir veiledning som et individuelt tilbud i det daglige arbeidet, mens veiledning i form av foreldregrupper har blitt mindre vanlig, skriver forskerne.
Anbefaler endringer
Trond Bliksvær mener tanken bak tilbudet er god, men ser at blant annet opplæring av veiledere ikke ble prioritert i årene etter den første utprøvingen.
— Virkemidlene for å få dette implementert burde ha vært sterkere om man skulle lykkes bedre med å gå fra intensjon til praksis, sier Bliksvær.
Ifølge forskerne var flere av utfordringene beskrevet allerede i evalueringen etter første utprøving. Derfor mener de problemene med implementering som rapporten beskriver ikke kan sies å ha vært uventet
Nå kommer forskerne tilbake til sin oppdragsgiver Bufdir med klare anbefalinger.
— Våre resultater viser at det i større grad bør kunne velges om foreldreveiledning skal tilbys individuelt eller som gruppe. Tilbudet er utviklet som gruppetilbud, men mange av foreldrene er ikke mottakelige for å delta i grupper av ulike grunner, sier Bliksvær.
Både språklige og kulturelle forskjeller, traumer, samt lange avstander til sentrene løftes fram som utfordringer med å få gjennomført veiledning i grupper.
— Begrensede økonomiske midler og bemanningsutfordringer ved krisesenteret gjør det krevende å tilby barnepass, noe som har vist seg å være en viktig forutsetning for å kunne opprettholde kursene, heter det i rapporten.
Hele rapporten kan du lese her.