I en årrekke har det pågått politiske diskusjoner og rettslige prosesser om hvordan statsgrunn i Nordland og Troms skal forvaltes. I denne artikkelen tar vi utgangspunkt i spenningene som har oppstått som følge av at antatt like utmarksområder forvaltes ulikt i ulike deler av landet. Mens fjelloven og statsallmenningsloven finnes sør for Nordland, er det Finnmarksloven som regulerer utmarka lengre nord. På statsgrunn i Nordland og Troms er det Statskog SF som har forvaltningsansvaret. Gjennom en kombinasjon av kvalitative metoder undersøker vi hvordan et utvalg aktører erfarer og forholder seg til forvaltningen av statsgrunn i Salten-regionen i Nordland. Vi finner tre dominerende tema som både tilhengere av dagens forvaltningsmodell og de som ønsker å innføre fjelloven og lokale fjellstyrer vektlegger i sin argumentasjon; økonomi, kompetanse og rettigheter. Alle aktørene posisjonerer seg med hensyn til de alternative forvaltningsmodellene, men det er ulikt hvor tydelig de tar stilling. Mens kommunene og lokale aktører mener det er på overtid å få innført fjelloven, vektlegger andre at Statskog sikrer allmennheten tilgang til å bruke utmarka. Kryssende konfliktlinjer, både langs sentrum-periferiaksen og mellom lokale aktører bidrar til å opprettholde status quo. Uavklarte samiske rettighetsforhold kompliserer situasjonen ytterligere.