Kjenner lusa på laksen

Article Id
3525
Source site
Nordlandsforsknings Maiken Bjørkan og medstudenter går i gang med lusetelling. Foto: Rune Nilsen
Nordlandsforsknings Maiken Bjørkan og medstudenter går i gang med lusetelling. Foto: Rune Nilsen

Nordlandsforsknings Maiken Bjørkan er nå sertifisert lakselusteller.

- Eg besto, erklærer ranværingen Bjørkan, etter noen hektiske kursdager ved Havforskningsakademiet.

Norsk Havbruksforvaltning skal være kunnskapsbasert. Bjørkan forsker på hvordan kunnskapsbasert forvaltning fungerer i praksis. Når det kommer til oppdrettsnæringa, er kunnskap om lakselusa avgjørende for å sikre god forvaltning. De siste årene har forvaltningen møtt utfordringer, og her er kanskje lakselus den største, hvor de ulike aktørene ikke er enige om kunnskapsgrunnlaget.

- Derfor skal alle som teller lus være autorisert, forklarer Bjørkan. 

Skal følge lusa
Lusebestanden vokser når oppdrettsnæringa vokser og lusa truer nå villaksen. I følge Havforskningsinstituttet viser forskning at antall voksne laks som vandrer tilbake fra havet har blitt redusert med fra 10 til 30 % som følge av lakselus.

- Lusa er den eneste miljøindikatoren vi har i den nye havbruksforvaltninga som ofte kalles «trafikklyssystemet». Hvor stor lusebestanden er, bestemmer om oppdrettsnæringa kan vokse eller ikke, opplyser forskeren.


Noen lus kravler rundt på laksen. Andre er mindre og sitter helt stille. Tellejobben er krevende. Foto: Rune Nilsen

Bjørkans primære oppgave fremover er ikke å telle lus. Hun skal følge prosessen fra lusa telles til den havner i statistikker som gir grunnlag for å ta avgjørelser. Å ha sertifikat i lusetelling er likevel en fordel.

- Jeg ønsker å være nært praksisene og drive med deltakende observasjon, og er gjerne langt ute på deltakerskalaen. Å vite hva de som teller lus faktisk driver med, gjør feltarbeidet til en helt annen opplevelse enn hvis man bare observerer, sier Bjørkan.

Lusetelling i praksis
Så hvordan foregår en lusetelling? Bjørkan og de andre kursdeltakerne fikk utdelt hver sin luseinfiserte, avdøde smolt.

- Det var et overveldende syn. Lusa hoppet rundt overalt og det var vanskelig å skjønne hvor man skulle begynne. De minste er nesten usynlig og sitter fast. Holusa er stor og farer omkring. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle unngå å telle samme lus mange ganger, forteller forskeren.

- Etter hvert fikk jeg utviklet et system, nærmest en koreografi, med litt tips fra kursholderne. Med litt øvelse så ble det enklere etter hvert. Lakselustelling er for øvrig et godt eksempel på erfaringsbasert og kroppsliggjort kunnskap.

Og med denne teknikken besto forskeren eksamen og vet i praksis hvor krevende arbeidet for en bærekraftig oppdrettsnæring kan være.

Del:

FacebookLinkedInTwitter

Meld deg på Nordlandsforsknings nyhetsbrev