Rybråten, S., Bjørkan, M. & Brattland, C. 2024. Norsk lakseforvaltning: Mulighet for økt samarbeid og brobygging mellom ulike kunnskapssystemer? NINA Rapport 2289. Norsk institutt for naturforskning. Norge er et kjerneområde for atlantisk laks og har et internasjonalt ansvar for å bidra til bevaring av villaksen. Historisk har laksen hatt betydning for bosettingsvalg og matforsyning i landet vårt, og i mer enn 11 000 år har mennesker høstet laks fra både elver og fjorder. De senere tiårenes reduserte villaksebestander har ført til økt fokus på bevaring av bestandene, blant annet gjennom økende restriksjoner på fiske i både elv og sjø. Dette følger av norsk lovgivning som sier at fiske kun kan tillates dersom bestanden det fiskes på har et høstbart overskudd. Ulike forventninger til hvordan laksen skal forvaltes, og hvilket kunnskapsgrunnlag forvaltningen skal bygges på, bidrar imidlertid til legitimitetsutfordringer i villaksforvaltningen. I tillegg påvirkes forvaltningens legitimitet av en ujevn byrdefordeling, der fiskere i dag må betale prisen for manglende høstbart overskudd, mens tiltak for å redusere de største truslene mot villaksbestandene i stor grad uteblir. I Norge har Klima- og miljødepartementet det øverste ansvaret for lakseforvaltningen, mens Miljødirektoratet, som er underlagt departementet, har fått ansvar for å gjennomføre lakseforvaltningen og regjeringens politikk på området. Denne rapporten viser hvordan Norges sektorinndelte forvaltningssystem resulterer i fragmenterte ansvarsområder, og betydningen dette har for norsk villaksforvaltning. Videre ser vi nærmere på villaksforvaltningens legitimitetsutfordringer, med utgangspunkt i erfaringer fra prosjektarbeid og samarbeidsprosesser i tilknytning til Namsenvassdraget/Namsenfjorden og Deatnu-Tanavassdraget/Deanuvuotna-Tanafjorden. Det at utøvelsen av norsk villaksforvaltning er fordelt på flere nivå, fra det nasjonale, via det regionale, til det lokale, har potensiale til å sikre en god kobling mellom internasjonale og nasjonale føringer, regionale problemstillinger og lokale forhold. I praksis stiller det imidlertid høye krav til dialog og samhandling, gjensidige tillitsforhold og en anerkjennelse av at alle nivå utgjør viktige bidrag til helheten for at dette potensialet skal realiseres. Lokalt uttrykkes det et ønske om større grad av samarbeid mellom nasjonale myndigheter, forskere, representanter for lokal villaksforvaltning og lokale kunnskapsbærere. I rapporten presenterer vi våre vurderinger av mulighetene for i større grad å se ulik kunnskap i sammenheng og på den måten følge opp internasjonale anbefalinger om inkludering av lokal- og urfolkskunnskap i en norsk forvaltningskontekst. Her viser vi hvordan eksempler fra fiskeriforvaltningen kan ha overføringsverdi til villaksforvaltningen, når det gjelder å tenke nytt rundt formalisering av samarbeid mellom ulike, sentrale aktører. Vi løfter også fram potensialet som ligger i allerede etablerte institusjoner, som Nasjonalt villakssenter og regionale lakseråd. Mens lokal- og urfolkskunnskap spiller en sentral rolle på lokalt nivå i norsk lakseforvaltning, både i tilknytning til lokale forvaltningsprosesser og i ulike forskningsprosjekt, så mangler det strukturer for inkludering av lokal- og urfolkskunnskap også på nasjonalt nivå. Dette foreslår vi løst gjennom to mulige modeller, gjerne i kombinasjon: 1) Regionale rådgivende organ som kan gi innspill, råd og vurderinger til nasjonale tiltak og bidra til å styrke koblingen mellom lokalt og nasjonalt forvaltningsnivå. 2) Inkludering av samfunnsvitere med ekspertise innen lokal- og urfolkskunnskap om laks i Vitenskapelig råd for lakseforvaltning.