Norge stryker på urban mining

Foto: Marta Anna Løvberg
Strykejern er et eksempel på et helt vanlig produkt som inneholder materialer industrien har behov for, sier seniorforsker Leticia Antunes Nogueira. Foto: Marta Anna Løvberg

Leticia Antunes Nogueira forsker på urban mining. Da hun hørte at et avfallsselskap hadde funnet strykejern i restavfallet, fikk hun en idé.

UrbanMine

Forskningsprosjekt om gjenbruk av mineraler. Godkjent av Norges forskningsråd.

Kostnadsramme: 14 millioner kroner.

Oppstart: februar 2020.

Samarbeidsprosjekt mellom: Nordlandsforskning, Nord universitet, miljødirektoratet, SINTEF, Norsirk, Bodø og Namsos kommune, Lofoten- og Midtre Namdal avfallsselskap og Iris. 

Prosjektleder: professor Berit Skorstad, Nord universitet. 

Urban mining handler om å gjenvinne materialer som allerede er utvunnet fra naturen og benyttet i ulike produkter, som nå enten er kastet eller ligger ubrukt i hyller og skap. Nogueira, seniorforsker ved Nordlandsforsker er sentral i prosjektet UrbanMine, som forsker på betingelsene for urban mining i Norge. Hun holdt nylig et innlegg på Avfall Norges årskonferanse, der hun delte scenen med et strykejern.

– Det viser seg at mellom tre og fire prosent av restavfallet i Norge er elektronisk avfall, sier Nogueira.

– Jeg prøvde hardt å forstå hvordan et strykejern kunne finne veien til restavfallet og fant opp en fiktiv forklaring, som viser noen av utfordringene ved dagens avfallssystem, sier hun. 

 

Fra avfall til ressurs

Nogueira gikk på scenen og fortalte om familiefaren Tor som rydder i garasjen. Tors garasje er full av ræl og Tor rydder, sorterer og kaster i time etter time. Tor er ingen dårlig fyr, han er en helt vanlig familiefar som sorterer husholdningsavfallet sitt og kjører elbil, men nå blir Tor lei og han blir sulten. Når han nesten er ferdig med å rydde, dukker strykejernet opp fra en eller annen krok og Tor gidder ikke mer, han kaster jernet i restavfallsdunken.

– Og det gjør Tor fordi han tenker på strykejernet som avfall, ikke som en verdifull ressurs, slik det egentlig er, sier Nogueira.

– Tor vet at han kan levere inn den gamle bilen sin og få vrakpant for den. Men strykejernet tenker verken han eller de fleste andre i Norge på som verdifullt.

Og årsaken til denne feilaktige holdningen, ligger i systemet.

 

Et industribehov

For mange nordmenn er interessert i urban mining, men per nå er mulighetene svært begrenset.

– Rammebetingelsene er svake. Vi har rett og slett ikke gode nok systemer på plass ennå, bortsett fra avfallssystemet, sier Nogueira.

– Men avfallssystemet har vokst frem med mål om å håndtere avfall, ikke for å ta vare på det til videre bruk i industrien.

Men nå begynner urban mining å bli tvingende nødvendig. Det er på tide at strykejernene til Tor og alle oss andre blir sett på som en ressurs.

– Strykejern er et eksempel på et helt vanlig produkt som folk har lagret og glemt i bodene sine, men som inneholder materialer som industrien har behov for, sier Nogueira.

 

Trenger nye systemer

Førsteamanuensis Annelin Seppola ved Nord universitet jobber også i prosjektet UrbanMine. Hun har nylig mottatt svarene fra en spørreundersøkelse som Polarfakta har gjort på vegne av UrbanMine-prosjektet. Undersøkelsen ser på husholdningenes holdninger til avfallssortering og avfallshåndtering. 1000 svar kom inn og viste følgende:

  • 12 prosent sorterer i liten grad avfallet sitt.
  • Fire av ti er ikke overbevist om at avfall som kan gjenvinnes kommer i bruk igjen.
  • Syv av ti oppbevarer mobiltelefoner hjemme i skuffer og skap.
  • 24 prosent av de som oppga at de oppbevarer ubrukte mobiler hjemme, har fire eller flere av dem liggende.  

– Vi må finne en måte å få disse verdifulle materialene tilbake i bruk, understreker Seppola.

– Vanlig gruvedrift er skadelig for naturen og ofte kontroversiell. Det er viktig at samfunnet finner en bedre måte å innhente ressursene som trengs til industri.

Men å rigge gode systemer for urban mining, er ikke så lett.

– Dette er ikke noe noen kan fikse på egenhånd. Vi må skape en ny institusjon og det må skje i et fellesskap mellom beslutningstakere, avfallsbransjen, produsenter og forbrukere, sier Nogueira.