Kronikk: Barrierer for arbeidslivskarrierer

I det siste har sykefraværsdebatten igjen skutt fart med bakgrunn i siste års økning i jobbfravær. Jens Stoltenberg vil ha flere folk til å møte på jobb. I velkjent og -ment sosialdemokratisk ånd poengterte han i sin nyttårstale at: -Når det er færre som skaper, blir det mindre å dele. Ikke bare regjeringen, men også opposisjonen på Stortinget og partene i arbeidslivets er bekymret, litt for folks dårlige helse, men kanskje aller mest for trusselen dette ses å utgjøre for det samfunnsøkonomiske regnskapet og selve grunntanken i den norske velferdsstatsmodellen.

Spriket mellom politiske myndigheters appell til folk om å ”komme seg opp om mårran” (slik det ble formulert av tidligere arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen) og unge nyutdannede, kompetente folk som Mikkel som ikke får muligheten til å jobbe, blir i denne sammenheng påfallende stor. Blant gruppen funksjonshemmede er under halvparten i ordinær jobb. Deres yrkesdeltakelse er like lav i perioder med lav som høy arbeidsledighet. Undersøkelser viser samtidig at en tredjedel av personer med funksjonshemming som ikke er yrkesaktive ønsker arbeid. Dette stemmer svært godt med vår forskning. Påfallende mange personer med funksjonshemming, med høy og relevant utdanning opplever, som Mikkel, å ha søkt hundrevis av jobber uten å få svar. I våre studier har også gjennomsnittelig utdanningsnivå vært høyere enn hos befolkningen for øvrig og begrepet drop-outs fra videregående skole er nærmest fraværende innen denne gruppen sammenliknet med ungdomsgruppen forøvrig. Så hvis ikke manglende utdanning og ønske om en jobb kan forklare lav sysselsetting blant personer med funksjonshemming, hvor ligger da hovedproblemene?

I offentlige diskusjoner henviser politiske myndigheter gjerne til IA-avtalen når tema dreier seg om hvordan få flere personer med funksjonshemming i arbeid. Avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv mangler likevel konkretisering av virkemidler rettet inn mot denne gruppen. IA-avtalen framstår mer som symbolpolitikk enn som reell politisk handling som sørger for at funksjonshemmede som står utenfor arbeidslivet får en faktisk mulighet til å komme i ordinært arbeid.

Det offentlige forvalter gjennom NAV også en rekke tiltak og virkemidler som skal bidra til å få folk i arbeid, og personer med funksjonshemming mottar i større grad enn andre bistand fra NAV i denne sammenheng. Undersøkelser viser likefullt at bistanden fra NAV kan føre til tiltakskjeding. Tiltakskjeding oppstår når virkemidler som settes inn for å styrke en persons mulighet for å få og beholde en jobb, i stedet bidrar til å forlenge en usikker tilknytning til en arbeidsplass. Det ene arbeidsmarkedstiltaket avløses av det neste i mangelen på en fast stilling.

Arbeidsgivere som engasjerer personer som lønnes helt eller delvis av NAV, viser seg ofte å være tilfredse med det arbeidet den enkelte utfører. Når det kommer til stykket og de skal begynne å betale lønna over egne budsjetter, kan viljen til fast ansettelse likevel vise seg ikke å være tilstede. I tillegg er det ofte snakk om såkalte konstruerte jobber, for eksempel når NAV og arbeidsgiver kommer til enighet om å la en person med funksjonshemming få prøve seg i en virksomhet for å få arbeidserfaring. Det lages da en stillingsinstruks som ofte ligger utenfor det øvrige praktiske, faglige og sosiale arbeidsmiljø, og som gjør at virksomheten egentlig ikke er avhengig av denne personens nærvær. Det vil si at engasjementet ofte i realiteten er en tiltaksplass, ikke en arbeidsplass.

Tiltakskjeding, konstruksjon av arbeidsplasser og lite forpliktende arbeidsgiveransvar er forhold som ikke virker positivt inn på sysselsettingen av funksjonshemmede. Vi etterlyser derfor både mer målrettet og hensiktsmessig bistand fra NAV og flere ansvarlige arbeidsgivere.

I NRK-dokumentaren hører vi videre at Mikkel under hele oppveksten har tenkt at han er som alle andre. Det norske utdanningssystemet er gjennom lovverk regulert til å organisere opplæringen slik at alle skal ha like muligheter til å utvikle seg både menneskelig og faglig. Videre skal skolen legge tilrette for at den enkelte opplever seg inkludert, med muligheter og målsetninger på linje med jevnaldrende. Mange av de som vokser opp med en funksjonshemming har følt seg som likeverdige og ”normale” i oppveksten.

Når Mikkel mot slutten sier han nå begynner å tenke at han må bli flinkere til å innse sine svakheter og sin sårbarhet, erkjenne at han er funksjonshemmet og ikke tro at han kan alt, så samsvarer Mikkels historie påfallende med vår forskning. Erfaringer både med bistandsapparatet (NAV) og arbeidslivet kan bli brutal for funksjonshemmede, og enkelte begynner å miste troen på seg selv, på sine evner og sin kompetanse, i møte med arbeidslivets barrierer. Dette er etter vår mening helt unødvendig, fordi det er i relasjonen til arbeidslivet både barrierene og løsningene ligger, ikke i den enkelte funksjonshemmedes kropp.

Kilde: Kronikk i Dagbladet 22. januar 2010.
Av Cecilie Høj Anvik, forsker, Nordlandsforskning, og Janikke Solstad Vedeler, stipendiat, NOVA.